RÅTE: Hva er egentlig det å leve?

4. november 2024

– Jeg liker å se på det som en coming-of-age story. Her er hovedpersonen voksen, men hun utvikler seg likevel fra å leve sånn som hun gjorde da hun var barn til å innta voksenverden.

I samarbeid med Unge Viken Teater viser Kloden teater forestillingen RÅTE på Bjerke videregående skole denne uken. Forestillingen er skrevet av Astrid Berg Hauge (26) gjennom debutantprogrammet Ung Tekst, og tar opp det å ikke tørre å innta voksenlivet, og å være redd for forandringer.

I følge Unge Viken Teater melder ungdomspublikumet seg litt ut hvis de blir servert teater om psykisk helse på en måte som at; «nå skal vi snakke om det som er problematisk i livet». RÅTE tar tak i isolasjon, sorg og det å være redd for forandringer uten å flagge det som et problem. Forestillingen har allerede mottatt gode tilbakemeldinger:

«Dramatiker Astrid Berg Hauge har allerede i sin debut forstått hvordan man kan tilspisse situasjoner og samtidig klare å skrive universelt. Man trenger ikke å dele erfaringer med Lille for å kjenne seg igjen i forestillingen. Og det er mektig imponerende av en ung dramatiker.» – Cornelius C. Steinkjer, Periskop

Vi har tatt en prat med Astrid Berg Hauge og teatersjef ved Unge Viken Teater, Kari Ramnefjell, om forestillingen.

Kan du fortelle om forestillingen RÅTE, Astrid?

– RÅTE handler om karakteren Lille, som har stengt seg inne i barndomshjemmet sitt. Selv om hun er voksen, lever hun i hjemmet sitt på samme måte som da hun var barn; med fantasivenner og at hun er litt redd for naboen blant annet. Det er som at voksenverden ikke har gått helt inn hos Lille. En dag kommer det en ny nabo som hun begynner å spionere på over hekken. I forbindelse med det dukker søsteren hennes opp. Søsteren hennes døde da hun var 13 år gammel, så hun dukker opp i form av et slags spøkelse. Sammen begynner de å utforske livet, og Lille gjør alle de «første gang» tingene, som hun enda ikke har fått gjort, som å drikke alkohol og oppleve sitt første kyss. Jeg liker å se på det som en coming-of-age story. Her er hovedpersonen voksen, men hun utvikler seg likevel fra å leve som da hun var barn til å innta voksenverden, sier Astrid.

Foto av Astrid Berg Hauge: Julie Hrnčířová

Teksten RÅTE er valgt ut blant flere manus i samarbeid med ungdommer fra dramalinjen på Lillestrøm videregående skole. Hva var det som gjorde at den stakk seg ut, Kari?

– Teksten er utviklet gjennom Ung Tekst, som er et program for unge dramatikere. Vi velger ut et manus i året som vi setter opp i fullskalaproduksjon. Teksten til Astrid utpekte seg tidlig, før manuset var ferdig. I utgangspunktet lurte vi på om denne teksten var for «voksen» for målgruppa, som er unge voksne. Vi tok noen blindtester på en gruppe med ungdommer som fikk den presentert. Kort fortalt handler den om det å være redd for forandring og ikke tørre å møte omverden, men heller bli sittende fast i sitt eget indre og ytre. Fra første gang jeg leste teksten, var det noe fascinerende med dama eller jenta som har kommet til et punkt i livet der hun er i sitt eget fengsel og opplever verden gjennom kråka Gilbert som hun får informasjon fra utsiden av, sier Kari, og legger til:

Det kan sammenlignes med det å bare få med seg det som skjer gjennom sosiale medier, og at virkelighetsoppfatningen skjer gjennom sosiale plattformer.

– Kari Ramnefjell

Foto av Kari Ramnefjell: Nicolas Tourrenc

– Vi presenterte teksten for elever fra videregående skole, og det var mange som kjente seg igjen, noe som var interessant. Hovedkarakteren skulle i utgangspunktet være en dame på 50 pluss, men det fjernet vi, da de unge meldte tilbake at de kjente seg igjen, sier Kari.

Hva som gjør et liv verdig

Hva har vært inspirasjonen din bak å skrive teksten, Astrid?

– Jeg har hatt flere innganger til teksten, og det er en idé som har murret ganske lenge. Jeg tror nok mye av det handlet om frykten vi fikk under covid da verden utenfor ble så farlig på ekte. Vi opplevde jo en slags kollektivt sosial angst. Så lurte jeg på; hvordan er det å leve i en sånn verden hele tiden? Og hva er konsekvensene av å være alene over lang tid, i en frykt for verden og andre mennesker? Og hva er egentlig det å leve? For Lille er egentlig ganske fornøyd med sitt lille liv. Hun tror i hvert fall det, sier Astrid.

Hvordan opplever du at det å isolere seg utspiller seg hos unge mennesker generelt?

– Jeg tror det å isolere seg utspiller seg i det at vi ikke når helt inn til hverandre. Når noe er vanskelig tar vi opp mobiltelefonen. Sitter vi på bussen og ser noen vi kjenner litt, tar vi opp telefonen i stedet for å tvinges inn i en samtale. Skjerm er med på å separere oss. I tillegg blir vi bombardert med at det er krise og at vi aldri gjør nok. Vi får en skam over å være oss selv, sier Astrid.

Jeg vil tilbake til det at nære relasjoner er nok. Det lages mye om de store krisene, men jeg mener at det er minst like viktig at vi får oppleve ting i mikro. Det å kunne speile seg i andres liv og på den måten komme nærmere hverandre.

– Astrid Berge Hauge

Hvordan kan teater bidra positivt på den psykiske helsen blant unge, Kari?

– På teater er du både nært og tett på, men har samtidig en avstand til noe som skjer der og da. Vi kan åpne opp for en verden der ungdom kan føle seg mindre alene. Jeg ser på det å ta opp psykisk helse i teateret som et viktig ansvar. Teater er et unikt verktøy for å nå ungdom på en trygg måte, men mange er lei av å se forestillinger som «bare» handler om psykisk helse. Ungdommer melder tilbake om at hvis de blir servert et tema som handler om psykisk helse på en måte som at; «nå skal vi snakke om det som er problematisk i livet» melder de seg litt ut. Noe av det fine med teksten til Astrid er at den har en mer subtil inngang til tematikken. Astrid tar tak i isolasjon, sorg og det å være redd for forandringer uten å flagge det som et problem. Historien er rammet inn med veldig interessante karakterer, og det er også mye humor som lager en fin balanse, sier Kari.

Et barn i en voksen kropp

Kjenner du deg selv igjen i hovedkarakteren, Astrid, og i så fall på hvilken måte?

– Ja, absolutt. Jeg begynte å skrive dette da jeg var 22 år, nå er jeg 26. Det er en sånn fase der man går fra å være barn til å være voksen uten å helt vite hvordan man skal ta med seg denne barndommen til å påvirke seg som voksen. Det er mange jeg snakker med som kjenner seg igjen, og det virker som at vi alle på et tidspunkt føler oss som barn som blir kastet ut i noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Som ung voksen er det mye man skal gjennom. Barndommen kan oppleves som en byrde inn i voksenlivet. Vi blir redde for å ta voksne valg, og kan føle oss som barn i en voksen kropp, sier Astrid.

– Jeg tror alle som ser forestillingen kan kjenne seg igjen. Det er så mange lag, og det er løst på en utrolig fin måte, skyter Kari inn.

Hva håper du publikum sitter igjen med etter å ha sett forestillingen, Astrid?

– Jeg håper at publikum kan føle en form for trøst og håp, og at de har hatt en fin opplevelse. At de ikke sitter igjen motløs eller redd, men med en tro på at vi kommer til å tåle livet selvom det kan være vanskelig. Vi kan komme oss ut av hagen og inn i livet sammen, sier Astrid.

Foto øverst: Lars Opstad