Øystein Elle om Rock me Baby: – Den nysgjerrige skepsisen jeg kjente på før vi startet arbeidet ble raskt snudd til fascinasjon og begeistring
13. november 2023
Øystein Elle, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og kunstnerisk leder for Rock me Baby sammen med Karstein Solli, reflekterer over deres felles prosess med å lage baby- og småbarnsforestillingen Rock me Baby, og deres forskningsarbeid knyttet til produksjon av scenekunst for de yngste.
Tekst: Øystein Elle
Med Rock me Baby tror jeg at vi kan ha laget tidenes første og foreløpig eneste glamrock-danseteaterforestilling for de yngste. Etter nå å ha spilt på flere festivaler er det tydelig at dette var noe publikum i alle aldre var veldig klare for. De yngste barna, deres søsken, foreldre og pedagoger danser og jubler fra første stund!
Da jeg av Karstein Solli i 2007 ble invitert inn som komponist og utøver i produksjonen Readymade Baby, var det helt nytt for meg å skulle lage og spille en forestilling for 0 – 3 år gamle barn. Den nysgjerrige skepsisen jeg kjente på før vi startet arbeidet ble raskt snudd til fascinasjon og begeistring.
Siden den gang har Karstein og jeg samarbeidet i en rekke produksjoner for barn mellom 0 og 6 år. Forestillingene våre er blitt vist mange hunder ganger i Norge, Europa og Sør-Amerika.
Utfordrer konvensjoner omkring kunstuttrykk for de yngste
I «Stemmestammen» som vi laget i 2018-2019 begynte vi å særlig undersøke samspillet mellom mannlige utøvere og det yngste publikumet, og særlig den mangefasetterte mannsstemmen i hele sin bredde, fra brøl via høyt randeregister til myk hvisking.
I produksjonen Rock me Baby valgte vi å gå enda noen skritt videre i å utfordre egne og kanskje andres konvensjoner omkring kunstuttrykk for de yngste barna.
La oss se noen korte utdrag fra forestillingen:
Etter først å ha hatt en forprosjektperiode der vi blant annet arrangerte audition og fikk satt sammen et dans-, musikk- og teaterband, mottok vi i 2022 produksjonsstøtte fra Norsk Kulturråd og Fond for Lyd og Bilde og begynte produksjonsfasen i januar i år, med premiere ved Bærum Kulturhus (som også var co- produsenter for forestillingen) 2.mars. Etter dette har vi spilt på Go Figure Internasjonale figurteaterfestival, Coda Internasjonale dansefestival og Marked for musikk på Bølgen Kulturhus i Larvik. I tillegg spilte vi den i et sirkustelt i hagen min hjemme i Hølen som en del av min 50-årsdagsfestival, som en gave til barna i landsbyen jeg bor i.
I Rock me Baby er følgende kunstnere og fagpersoner involvert:
Kunstnerisk ledelse: Karstein Solli og Øystein Elle
Konseptutvikling, musikalsk ledelse og komposisjon: Øystein Elle
Konseptutvikling regi og koreografi: Karstein Solli
Medskapende sangere, dansere, skuespillere og musikere: Øystein Elle,Thomas Hildebrand, Håkon Sigernes, Simen Iversen Vangen og Geir Hytten
Kostymedesigner og sminkør: Kjell Ingebrethsen Nordström / Baron von Bulldog
Scenograf: Carl Nilssen-Love
Lysdesigner: Benjamin Fjellmann
Visuell konsulent: Vitor Truzzi
Ansvarlig produsent: Øystein Elle
Utøvende produsent: Beata Kretovicova Iden
Fotografer og videografer: Truls Liang, Jan Hustak og Nela Hustak
Barnefaglige konsulenter: Bente Ulla og Ann-Sofi Larsen (Høgskolen i Østfold) og Maybritt Jensen (Oslo Met)
Støttet av: Kulturdirektoratet, Fond for lyd og bilde, Bærum Kulturhus, Dans Sørøst-Norge og Høgskolen i Østfold.
Lanterneoppmerksomhet
Rock me Baby er utviklet i en utformingsprosess der alle utøverne er medskapende, og materialet skapes ut fra ulike igangsettere. Scenene ble utviklet sammen i prøveprosessen snarere enn at utøverne fikk bestemte handlinger, koreografier, låter eller tekster på forhånd som de skulle øve inn.
Denne metoden ble benyttet både for fysiske aksjoner, tekst, regi, koreografi, og for det musikalske. Likevel hadde vi ikke en helt flat struktur, ved at Karstein Solli og jeg hadde delt ansvar som kunstneriske ledere. Han med hovedansvar for regi og koreografi, og jeg for musikk og stemmearbeid.
I prosessen med Rock me Baby, som i våre tidligere produksjoner for de yngste, inviterte vi barnegrupper til arbeidsstudioet flere ganger i løpet av produksjonsperioden. Slik kan man si at vi jobber hermeneutisk i prøveprosessen. Vår søken etter ny kunnskap og innsikt om kunstmøtene med de yngste barna baserer seg på vår fortolkning av de erfaringer vi gjør oss i møtene med barna, med materialene og med hverandre som skapende utøvere. Ved å benytte vår stadig endrede forforståelse som utgangspunkt i møte med prosessen vi går inn i, får vi nye erfaringer som legges til, utfordrer og endrer vår kunnskapsbase.
Vår forforståelse og det vi tror vi vet blir til stadighet satt på spill i utviklingsprosessene og i kunstmøtene med barna og deres ledsagere.
Øystein Elle
Jeg blir stadig overrasket over barnas komplekse persepsjonsevne. I arbeidet med å skape og fremføre forestillinger for de yngste erfarer vi det som Alison Gopnik viser i sin forskning, at de prespråklige barna er i stand til å tenke langt mer komplekst enn tidligere forskning konkluderte med. I sin bok «The Philosophical Baby» sier Gopnik at barna er mer bevisste og åpne enn voksne fordi de har færre automatiske oppførsler. I våre siste produksjoner for de yngste har vi for eksempel utforsket begrepet lanterneoppmerksomhet, som er det Gopnik kaller de yngste barnas særegne evne til å ta inn mengder med informasjon fra ulike kilder simultant. Dette i motsetning til de voksnes typiske spotlightoppmerksomhet, hvor vi konsentrerer oss om en ting av gangen.
Vi erfarer at større barn, fra ca 4-5 års alder, på samme måte som mange voksne, gjerne vil lete etter en bestemt forståelse av de ulike hendelsene i kunstopplevelsen, mens de yngste barna erfarer vi at pusler sammen et utvalg av inntrykk, og er i en estetisk prosess som skapere av mening i sin interaksjon med materialene. Jeg syns det er veldig interessant at denne egenskapen til å forholde seg til fragmenter, og komplekse sammenvevinger av uttrykk kan vise seg å være det naturlige for det yngste barnepublikumet, mens dette gjerne er en evne samtidskunstinteresserte voksne jobber med å utvikle, – igjen. Som teaterforskeren Erika Fischer Lichte sier:
Det er ikke mulig å forstå samtidens kunst bare ved å oppfatte det; du må være åpen for hele opplevelsen av det, for så etterpå å skape din egen forståelse og mening. Det verste spørsmålet man kan stille er: «Hva ønsket de å si?
Erika Fischer Lichte
I Rock me Baby erfarte vi, som ved våre tidligere forestillinger, at ulike og gjerne ukonvensjonelle stemmebruksestetikker sammen med «non sense» språk bidrar til estetiske prosesser, og eksperimenterende meningskonstruksjon i dialogen mellom avsender og mottaker.
Mannen i kunstproduksjon for de yngste
Utgangspunktet, eller igangsetteren for Rock me Baby, var vår observasjon av at de fleste scenekunstproduksjoner for de yngste skapes og utøves av kvinnelige kunstnere. I tillegg til at både det visuelle og lydlige uttrykket som tilbys de yngste i overveiende grad preges av duse farger, myke materialer og ofte svevende lydlandskap. Mange av disse forestillingene er naturligvis av høy kvalitet, men vi ønsket å skape en motsats til denne estetikken, og fortsette å utforske mannen som skaper og utøver i kunstproduksjon for de yngste.
Denne gangen plasserte vi oss innen et visuelt og lydlig estetisk uttrykk som er ganske uutforsket for den yngste målgruppen, nemlig 70-90-tallets rock og glamrock uttrykk.
Øystein Elle
Ettersom vi også erfarer at det oftest er barnets mor, eller kvinnelige omsorgsperson som kommer i følge med sitt barn på forestillinger ønsket vi også i større grad enn vi hittil hadde sett bli gjort å henvende oss til den mannlige omsorgspersonen i følge med sine barn. Forestillingen viser seg imidlertid å treffe alle kjønn, og egentlig også en svært bred aldersspredning.
Vi erfarer at småbarn ofte reagerer instinktivt positivt på rock. Vi ville derfor lage det som kan se ut til å være den første rocketeaterkonserten for 0-5 åringer noensinne. Vi ville utforske ved hva lyd, nivå, klang/tekstur og pitch kan innebære i møte med de aller minste, innenfor en lydlig rockeestetikk. Vi tror også at mange fedre og andre omsorgspersoner opplever en tilknytning til babyen gjennom musikalske opplevelser som går mot et tyngre og råere musikalsk uttrykk. Dette kan naturligvis også gjelde kvinnelige omsorgspersoner, men det kan synes som om forestillingen trakk flere menn med babyer til teatret enn vi ofte ser er tilfelle, og at ordet ble spredd.
Vi ser også de yngste barnas fascinasjon for rock og riffbasert musikk i sammenheng med deres evne og trang til å forholde seg til mønstre. I forbindelse med flerspråklighet hos barn viser Patricia Kuhl ved University of Washington ved sin forskning at babyer er i stand til å skille mellom alle lyder og alle språk i verden.
Lenge før de kan snakke, lytter babyer til språk, tar det inn og registrer det som «statistikk» eller mønstre.
Patricia Kuhl
Kuhl hevder at når barn har tidlige opplevelser av visuell, auditiv eller haptisk stimuli er det ikke kun øyne, ører og berøringssansen som trenes. Disse opplevelsene skaper noe større og bredere som kan påvirke all kognisjon. Gjennom slike opplevelser påvirkes evnene til å oppdage og forutsi mønstre.
Vi ønsket å uttrykke kjønn performativt, på lik linje med andre virkemidler. Rock me Baby skapes og utøves av menn, og i denne sammenheng defineres kjønn i fra vår side som et virkemiddel på linje med andre sceniske virkemidler som lys og kostymer.
Vi ønsket å være bevisste på å fremstille menn i ulike kjønnsestetiske avskygninger.
Øystein Elle
Det finnes flere eksempler fra forskning som viser at barn i tidlig alder «avleser» hva en kvinne eller mann gjør. Kjønnsforskeren Judith Butler er opptatt av hvordan estetikk kan frigjøre fastlåste kjønnskategorier. Butler hevder at mennesker ikke bare er mann og kvinne, men mennesker med fritt valg av livsførsel og legning. Hun anser kjønn for å være performativt. Slik er det mulig «å tenke kjønn» og valget av søkelys på menn og små barn, både for å være et konstruert og et performativt grep i en prosess, og som et performativt virkemiddel i en forestillingskontekst.
Kostymedesigner fra Maskorama
Kostymedesigner Kjell Nordstrøm (Blant mange TV-seere kjent som han som lager kostymene til TV-showet Maskorama) har utviklet kostymene til Rock me Baby. Han utviklet dem fra innsiden av prosessen, og lot den enkelte utøver og prosessens utvikling av karakterer og sceniske handlinger være med på å informere designet. Han og vi lot oss inspirere av barna, som er uavhengig av normer om «rett og galt» når de kler seg ut eller pynter seg. Som Nordstrøm sier:
Et barn kan gjerne pynte seg til fest med oransje gummistøvler, rosa tyllskjørt og grønn boblejakke.
Kjell Nordstrøm
Videre var vi visuelt inspirert av glamrocken og puddelrocken på 70- og 80-tallet der grensene mellom kjønnsmarkører var mindre tydelige. Artistene fremsto ofte med et androgynt uttrykk. Denne historiske trenden kunne vi se i sammenheng med kjønnsforsker Judith Butlers tankegang om estetikk som frigjørende for normative kjønnsmarkører.
Vi forholder oss til tanken om at de yngste barna er «multimodale», dvs. at de gjennom sin lek kan benytte flere former for uttrykk samtidig. De kan synge-danse, skape fiktive univers både nonverbalt og gjennom nonsens språk. De kan omforme objekter og ting til noe annet enn «det som det egentlig er». De kan skifte roller og perspektiv og skape stor variasjon i bruk av kroppslige bevegelser og hvordan de benytter sansene. I Rock me Baby ville vi møte barna på deres evne til å gjenkjenne denne formen for flertydig uttrykk og kommunikasjon. Dette knytter vi også opp til forståelsen av de yngste barnas evne til lanterneoppmerksomhet som jeg refererte til i stad. I forskningsprosjektet «Det magiske språket» sier Liselott Olsson:
Barn, når de får lov til det, ser ut til å glede seg over en viss type intens, ikke-domestisert og vital eksperimentering i stedet for å lete etter noen form for permanent og stabil kunnskap.
Liselott Olsson (2012)
Tema for Rock me Baby er ikke basert på et narrativ, men blir til gjennom utforskning av slik vital eksperimentering med alle gitte materialiteter til rådighet i skapelsesprosessen.
Den kunstneriske tilnærmingen ligger derfor i utforskningen av de formale og multimodale uttrykkene musikk, lyd, objekter, kostyme, bevegelse og scenerom. Mønster og motiv er inspirasjon for det musikalske uttrykket så vel som at mønster tematisk går igjen i kostymer, sceniske elementer og i bevegelse og dans.
Vi er glade for og stolte av den fantastiske mottakelsen Rock me Baby får, og gleder oss over mange visninger i inn og utland.
Hjertelig takk for oppmerksomheten.
Teksten er en transkripsjon av Elle sin presentasjon av Rock med Baby under Dansenett Norges arrangørseminar i Bergen 27.10.23.
Øystein Elle
- Førsteamanuensis i musikk og scenekunst ved Høgskolen i Østfold
- Scenekunstner, musiker og komponist
- Kunstnerisk leder for produksjonen Rock me Baby, sammen med Karstein Solli
- Doktorgrad i scenekunst med tverrkunstnerisk komposisjon som sitt spesialfelt
- Som utøver, komponist og regissør har hans arbeid (over 30 scenekunstproduskjoner) blitt presentert både med egne produksjoner og i kunstneriske samproduksjoner i en rekke land i Europa, Asia, USA og Sør-Amerika
- Utdannet ved Hoogeschool voor de Kunsten, Utrecht i Nederland (Master of Arts) og Musikkonservatoriet ved Universitetet i Agder (Bachelor of Arts)
Foto (portrett): Høgskolen i Østfold