Kristofer Grønskag: Jeg vil at vi skal undersøke noe og utforske sammen
3. mai 2019
Det nærmer seg festivalen Kloden i sentrum, og vi har tatt en prat med kunstnerisk råd om deres visjoner for Kloden, deres tanker om scenekunst for barn og unge, og om Kloden i sentrum.
Først ut er Kristofer Blindheim Grønskag. Han er dramatiker og har skrevet en rekke scenetekster både for barn, ungdom og voksne. Grønskag var husdramatiker ved Dramatikkens hus i 2014–2015 og er en del av scenekunstfellesskapet Propellen Teater i Trondheim. Tekstene hans er oversatt til over 10 forskjellige språk, og han ble nominert til Ibsenprisen både i 2018 og 2019.
Hva håper/tror du at Kloden skal bli?
Jeg har lyst til at et teater skal føles vitalt, åpent og modig. Det hadde vært fint hvis vi kunne lage et teaterhus der ungdommene føler at de er hjemme. Et sted som er like godt, naturlig og nærværende å dra til som andre steder. Et sted der scenekunstnere kan møte publikum åpent, med interaksjon og dialog. Det hadde vært en drøm. Og det tror jeg man kan klare med Kloden, at man skaper et sted som føles vitalt for dem.
Det vil også ha stor betydning for scenekunstnere, der det kan være en produksjonsplattform, et sted hvor man kan møte andre og være sammen om å skape og være et bransjefelleskap. Det er ikke like mange naturlige møteplasser når du jobber med unge som målgruppe, så det føles som et behov.
Tekstene dine blir satt opp flere steder, har du reist og sett og gjort deg noen tanker rundt hvordan tekstene dine tolkes?
Jeg reiser nesten alltid for å se når tekstene blir satt opp, selv om jeg blir veldig nervøs. Det føles viktig å være i dialog med kunstverket og de som ser på, spesielt i kunst for barn og unge. Å telle til null ble satt opp i rundt 30 ulike versjoner gjennom DUS. Da jeg så de ulike produksjonene ble jeg veldig møtt av min egen tekst, det var utrolig fascinerende og noe av det mest lærerike jeg har gjort. Ungdommene syntes det var interessant å diskutere teksten, og jeg så hva som resonnerte hos de unge utøverne, noe som kan være noe helt annet enn hva som resonnerer hos voksne utøvere. Jeg blir håpefull når jeg ser unge gjøre den teksten.
Hva med hvordan teksten er tolket scenisk i andre land?
Ja, det er vanskelig å vite hva som er kulturforskjeller og hva som er estetikk. Den største ulikheten har vært i gestaltningen av personer, hvor ekte eller stilisert det gjøres. I Tyskland og Nederland er det ofte noe transparent mellom rollen og den som gestalter den, og det passer tekstene mine godt. Den andre store forskjellen er hvor fri de har vært i møte med teksten: Det er sjelden jeg vil at teksten skal være det førende elementet. Satellitter på himmelen er skrevet for å møtes åpent, og de produksjonene som har møtt teksten slik har vært de mest suksessfulle, synes jeg.
Hvilke strategier og valg tar du når du skriver dramatikk for et ungt publikum?
Det er viktig for meg å ikke skrive mimetisk, å ikke etterlikne dem, men heller forsøke å skrive situasjoner som kan resonnere med målgruppen. Jeg tenker ofte på noe Jesper Halle har skrevet om Lilleskogen, som er et stykke hvor voksne spiller barn. Han skriver om spillestil i starten der, hvor det står “Ikke spill barn. For glede er glede, sorg er sorg, uansett hvilken alder man er.” Det kommer tilbake til meg.
Kunstverket må anerkjenne barn og ungdoms måte å se verden på, og gå inn og undersøke verden sammen med dem. Jeg liker ikke tekster der voksne har erfart noe viktig om verden som de så bare skal gi videre til de unge. Jeg vil at vi heller skal undersøke noe sammen, utforske sammen og være dumme og nysgjerrige sammen.
Jeg planlegger sjelden et plot. Det starter ofte med et bilde og så tar jeg det derifra. Roy Anderson og hans filmer er en stor inspirasjonskilde for meg. I Å telle til null er det en scene hvor fire ungdommer er på et jorde, de har nettopp skutt ei ku og står over den døde kua. Jeg husker når jeg fikk det bildet, og da må jeg gå inn i og prøve å forklare hva som er i potensialet til det bildet og den situasjonen. Da kommer mer og mer.
Hva ser du frem til om Kloden i sentrum?
Det er et tematisk spennende program, bredt, ærlig, og med grupper som har et brennende ønske om å lage noe godt for barn og ungdom. Jeg håper jeg får tid til å være der og møte publikum.
Foto fra Push+ lab i Edinburgh. Fotograf: Jassy Earl.