Mia Habib: Jeg vil aktivisere andre sanseapparater enn det visuelle og intellektuelle, at kunsten kjennes på kroppen

Festivalen Kloden i sentrum er i gang, og vi har tatt en prat med kunstnerisk råd om deres visjoner for Kloden, deres tanker om scenekunst for barn og unge.

Mia Habib jobber i skjæringspunktet mellom scenekunst, utstillinger, publikasjoner, foredrag, undervisning, mentorvirksomhet og kuratering. Hun er utdannet koreograf fra Kunsthøgskolen i Oslo og har en master i konfliktløsning og forhandling fra Tel Aviv University. Forestillingene hennes har blitt co-produsert ved en rekke institusjoner over hele Europa.

Hva tenker du om Kloden og hva teatret skal bli?

Det som er veldig fint er hvordan man har tenkt Kloden som et fysisk sted; at hvor Kloden ligger spiller en rolle. Både programmeringen og lokaliseringen av Kloden, og dynamikken og interaksjonen mellom ulike grupper som befinner seg på stedet gir synergieffekter og stor verdi. Å tenke at et teaterhus ikke bare skal besøkes for å se et verk, men inneha andre møter og ulike måter å være i berøring med kunsten og kunstnerne på, er en måte å tenke på som blant annet Tyskland og Frankrike har jobbet med i lang tid, og som ikke har vært så mye utbredt i Norge ennå. Denne verdien av de ulike kontaktflatene, mellom publikum, kunstnere, område og verk gir Kloden en enorm styrke. Når jeg tenker Kloden så tenker jeg på disse ulike møtene i huset.

Hva slags tanker gjør du deg om å sitte i kunstnerisk råd?

Det er en tillitserklæring og veldig hyggelig. Det er fint å ha et kunstnerisk råd på tvers av disiplinene i scenekunstfeltet, at vi har ulike bakgrunner inn mot øyeblikkskunst. Jeg gleder meg til å høre de andres perspektiver, og å utvikle en måte å tenke sammen og reflektere på som kan pushe Klodens mål og visjoner. Det er viktig at vi har ulik bakgrunn, både geografisk og kulturelt. Det er fortsatt for slapt på dette i scenekunstfeltet, synes jeg. Kartet henger ikke sammen med terrenget. Kloden viser kartet nærmere kunstfeltet.

Har du erfaringer med å jobbe kunstnerisk for et ungt publikum?

Jeg har både jobbet i kunstneriske team som har hatt unge som målgruppe, og vært mye i kontakt med ungdom gjennom undervisning. Jeg er spesielt interessert i community art. Mer enn at man lager verk for unge, utprøver man her hvordan de unge kan være en aktiv del av prosessen og gi det retning, der de unge selv er en handlende agent, deltakende og skapende. Men samtidig er det også viktig at de unge ser kunstverk som representerer noe annet enn det de kjenner til, som de ikke visste at de var interessert i, og som utfordrer dem. Dette kan samtidskunsten gjøre, nemlig å skape en sensitivitet og lytting som man ikke aktiverer så mye ellers. Det er mange måter å gjøre dette på, og det er spesielt spennende med Kloden, at det er så mange involverte som har forståelse for samtidskunst. Det er viktig.

Er det noe som kjennetegner din egen kunstneriske praksis?

Jeg er opptatt av å jobbe utenfor og innenfor scenerommet. Både å jobbe helt stedsspesifikt, og hvordan det snakker tilbake til det å jobbe i et scenerom. Jeg er opptatt av hvordan kunstverket kan gå gjennom kroppen, somatisk, gjennom en fysisk opplevelse, med utøverne, med meg, med publikum. Jeg vil aktivisere andre sanseapparater enn det visuelle og intellektuelle, at kunsten kjennes på kroppen.

Kloden tar på seg samfunnsansvar, noe kunstinstitusjoner bør gjøre. Det betyr ikke at jeg tenker på kunsten som noe instrumentelt. Men institusjonen må vise at man er en samfunnssaktør og politisk spiller, særlig nå med temperaturen i Europa, og ta innover seg det. Det gjør Kloden. Og det er jeg opptatt av i eget arbeid også, uten at det skal være instrumentelt. Kunsten er i dialog med temperaturene den eksisterer innenfor. Kunsten kan gi rom og muligheter til å være menneske på, som andre uttrykk ikke alltid åpner for. 

Fotograf: Yaniv Cohen